Norsk PEFC Skogstandard i praksis

Norsk PEFC Skogstandard har historikk tilbake til 1990-tallet og Levende Skog prosjektet som først beskrev hvordan den norske skogen skulle drives bærekraftig. Fra 1999 inngikk standarden i PEFC systemet og har etter det vært gjennom tre runder med forbedringer med 5års mellomrom.

Viktigste krav i gjeldende Norsk PEFC Skogstandard:

• I første omgang må skogeier ha oversikt over hvilke miljøverdier det er på eiendommen, for eksempel såkalte nøkkelbiotoper. Disse må kartfestes. Som regel skal det ikke hogges i nøkkelbiotopene.
• Skogstandarden inneholder krav til forynging, det vil si krav om å etablere ny skog etter hogst. Dette for å sikre langsiktig produksjon til glede for neste generasjon. Normalt plantes det trær etter hogst, men noen steder forynges skogen naturlig ved hjelp av frø fra trærne selv.
• Hogsten skal gjøres skånsomt, og skjemmende spor skal rettes opp. Skader i stier og løyper skal utbedres etter driften. Valg av hogstform skal tilpasses forholdene på stedet og størrelsen på hogstområdene skal tilpasses landskapet.
• Skogeier skal tas hensyn til spillplasser for tiur samt reir- og hekkeplasser for rovfugler og ugler. Under hekkesesongen på våren skal skogeier unngå skogsdrift i eldre lauvtredominert skog.
• Det er særskilt krav om å sette igjen noen store trær, såkalt livsløpstrær, som skal stå helt til de dør av seg selv. Døde trær skal også som regel spares. Enkelte arter trives nemlig spesielt godt i døde trær, og det er derfor spesielt viktig for det biologiske mangfoldet.